Når alt er trist

Dette har vært den verste helgen min på Lye siden jeg flyttet her som 3 åring. En tragedie har rammet et lite og sammensveiset samfunn, og vi kjenner alle hvordan det har lagt seg ei mørk sky over fjellet.

Lørdag kveld fikk jeg beskjed av pappa om at min nabo gjennom 15 år, 19 år gamle Magnus Magnusson, omkom da han kolliderte med en trailer på Braut. Et ubeskrivelig stort tap var for familien, slekt, venner, skolekamerater, naboer, og for alle som hadde gleden av å kjenne Magnus. Det er grusomt at noe slikt kan skje, slikt skal ikke skje, aldri. En ungdom med hele livet foran seg, skal ikke bare bli borte blant oss. På minnestunden søndag kveld tente foreldre lys for sin sønn, broren tente lys for sin to år eldre storebror, venner og bekjente for en gutt de aldri vil glemme. Slikt skal ikke skje.

Så skjer det igjen. Søndag kveld, nøyaktig et døgn etter ulykken på Braut, står det på Aftenbladets nettside at det har vært en trafikkulykke på Lye, med 3 biler involverte, en omkommen og flere alvorlig skadd. Jeg ble grepet av angst, og begynte å gråte før jeg viste hvem som var involvert. Tanken som for gjennom hode var "dette er noen jeg vet hvem er". Jeg fikk ikke til å tenke på noe annet, fikk ikke til å legge meg tidlig som planlagt, bare gynget fram og tilbake i kontorstolen mens jeg trykket "oppdater" knappen hvert 5 sekund i vente på et navn. Jeg sendte meldinger til mange jeg kjenner, helt desperat på å utelukke min nærmeste vennekrets, og for å høre om de visste noe. Så rundt midnatt strømmer det inn med meldinger på telefonen. Den omkomne var en gutt på 18 år fra Lende, som gikk på ungdomsskole samtidlig som meg på Lye (kullet under), og det var Ingebrigt Høiland. Jeg visste hvem han var, kjente han ikke godt, men på en så liten plass kjenner de fleste hverandre. Han var en kjernekar, og en veldig god kamerat av mine venner. Han gikk på trinn med mennesker jeg bryr meg mye om, og var nabo med ei av mine nærmeste veninner.

Det er så inderlig trist. Lye har alltid ligget beskyttet på fjellet, så mister vi TO ungdommer på 24 timer. Det er så trist, så leit, så meningsløst, så urettferdig, så forferdelig og tragisk. To mennesker med hele livet foran seg, borte på et øyeblikk. Igjen sitter de etterlatte, de som har mistet noen de var glad i, noen som betydde alt for dem og som de ikke kan forestille seg å leve livet videre uten. Det er så sinnsygt urettferdig!! Jeg blir så sint, så lei meg og så sliten av at slikt kan skje. En gutt som går i minnestunden til en venn, skal ikke selv være bildet det blir tent lys for 6 timer senere. Alt for mange har mistet to av sine kjære i helgen. Selv de som ikke kjente guttene, gråter på vegne av de som sørger. På Lye og Jæren har det vært en grusom helg.

Mine tanker går ut til dem som sto guttene nær. Sorgen er ubeskrivelig, hendelsene uvirkelige.

Hvil i fred.